Sjokkerende avsløringer i lunsjen

Samtaler over lunsjbordet er vidtfavnende. Mandager dreier seg ofte om helgens eskapader og på fredag er vi mest opptatt av hva helgen skal bringe. Midt i ukene er temaene mer byråkratiske. I dag snakket vi blant annet om arbeidspress og tidsnød knyttet til de viktige oppgavene vi skal utføre for kongeriket Norge. Aldri er vel byråkratene så samstemte som når dette temaet tas opp. Vi har alle alt for mange saker liggende på både pulten, i Outlook og i Doculive. Ja, sakene renner inn i strie strømmer. Samtalen startet som den pleier å gjøre. Medfølende og gjenkjennende nikk utveksles over bordet. Men plutselig skjer det: En kollega tar sats og sier; "Jeg synes faktisk jeg har for lite å gjøre jeg, og jeg blir stresset av saker som har ligget på pulten min i flere uker"!

- Hæ?!

Det blir stille en kort stund, men en annen kollega støtter henne og sier at han egentlig er enig. Fra kontorfronten ser både sjokkerte og vantro på hverandre og på de andre rundt bordet. Deretter skyller skamfølelsen gjennom kroppen og man reiser seg brått. Lunsjen er over. Man går med bøyd hode bort til ryddestasjonen med glass og bestikk. Kanskje tidsnøden ikke eksisterer? Og skal det kanskje ikke være slik at saker kan få ligge å modne i noen uker på pulten? Tilbake på kontoret innser man at noen kanskje har tatt effektivitetstipsene som er lagt ut på intranettet på alvor... Andre burde gjøre det. Kanskje...